Martin og Martin venter begge på nytt liv

Flere ganger er bømlingen Martin Laurhammer (65) nesten blitt kalt til Oslo fordi et passende donor-hjerte har dukket opp. Så har det likevel vist seg at matchen ikke var god nok.
Publisert

(Haugesunds Avis) – Jeg fleiper jo med det. Sier til kona at jeg ikke gidder legge meg siden jeg likevel skal til Oslo i løpet av natten. Du må lære deg å tenke kort framover samtidig som du fortsetter å planlegge livet ditt. Vente og leve så godt en kan. Men jeg ser fram til å få det overstått – hver eneste dag tenker jeg det, sier den aktive friluftsmannen som lengter tilbake til fjell og vidde.

 HJERTESYK: - Jeg står på listen for å få nytt hjerte, sier Martin Laurhammer (65) ikke lenger orker så mye på grunn av en betennelse i hjertet.

HJERTESYK: - Jeg står på listen for å få nytt hjerte, sier Martin Laurhammer (65) ikke lenger orker så mye på grunn av en betennelse i hjertet. Foto:

Bømlingen hadde ikke skjenket hjertet sitt mange tanker før han ble akutt syk sommeren 2018. Var vant til å jobbe hardt, ta seg ut både i arbeidssammenheng og på fritiden. Vant til å tåle hardkjøret.

– Så fikk jeg denne betennelsen og ble dårlig i juli. De har ingen medisiner som tar akkurat denne typen betennelse, men ofte brenner den ut av seg selv. Så jeg lå først to uker på sykehus og da jeg kom hjem begynte jeg så smått på det vanlige livet mitt igjen. Da jeg igjen ble dårligere, ble det hele seks uker på sykehus og da var jeg veldig klein. Hos meg brant ikke sykdommen ut. Etter det havnet jeg på listen over dem som trenger nytt hjerte. Og der har jeg stått siden 2. november 2018, forklarer Laurhammer.

Han understreker at akkurat den listen ikke inneholder så mange navn, og at når det rette hjertet som passer hans blodtype, vevstype, vekt og noenlunde alder dukker opp, så får han det. Imens venter han hjemme.

– Jeg sniker meg av gårde på jobb i Haugesund innimellom. Men fysisk sett er jeg ikke god til mye. Pulsen fyker fort opp. En el-sykkel har gitt meg muligheten til å få litt luft i ansiktet og det har vært herlig. Men å gå tur med familien kan jeg ikke lenger. Jeg klarer ikke å holde følge. Så i påsken var de til fjells, mens jeg holdt meg ved rorbua i lavlandet og syntes litt synd i meg selv.

Ellers bruker han ikke mye tid på å sture.

– Jeg får dagene til å gå, holder på med litt jobb og litt småputling som ikke er fysisk krevende. Venter. En venner seg til alt. Også til å nesten bli kalt inn til operasjon. Jeg tåler det bedre nå etter hvert.

Han regner seg selv som en rasjonell mann. En som tror at han kommer levende fra dette, men som samtidig vet han at han kan komme til å dø.

Har snakket om donasjon

– Før jeg kom opp i dette hadde jeg knapt tenkt gjennom dette med organdonasjon. Hadde noen spurt meg, tror jeg nok jeg ville sagt ja, men det var liksom ikke noe jeg forholdt meg til. Og slik tror jeg det er med de fleste. Men nå har de fleste i min krets og min slekt tatt et aktivt standpunkt og sagt ja til å bli donorer. Vi trengs jo- alle som en. Det er stadig for få organer til de som har et desperat  behov for pent brukte. Men så er det jo ekstra vanskelig dersom en må ta standpunktet når en nærstående er døende. Derfor er det best å snakke med de en er glad i på forhånd. Melde fra om hva en er villig til. Samtidig som en må ha respekt for dem som ikke ønsker å være donorer.

Selv tenker han at han ikke kan forvente at noen andre skal gi, om han ikke selv er villig til å gi.

– Men det er meg og min måte å tenke på. Alle andre tenker ikke nødvendigvis slik. Det som er sikkert er at jo flere potensielle givere som melder seg, jo større er muligheten for at flere kan bli hjulpet. Og i Norge skjer alt på ryddig, etisk og trygt vis, det har jeg sett.

Snart fire år på vent

Martin Burema (59) var klar for en liten avstikker med bobilen sammen med kona Renée. Han hadde håpet å få lov til en liten mai-tur for å prise våren. Alt mens han fortsatte å vente på en nyre som passer for ham.

HÅPET: Martin  Burema håpet å komme seg på tur i noen dager, men blodprøvene  var ikek gode nok til at legene  vill la ham dra.

HÅPET: Martin Burema håpet å komme seg på tur i noen dager, men blodprøvene var ikek gode nok til at legene vill la ham dra. Foto:

– Jeg ligger i dialysemaskinen hver natt i ni timer for å  kompensere for jobben nyrene mine ikke lenger greier å gjøre. I tillegg må jeg ha en omgang manuell dialyse på dagtid. Heldigvis får jeg fortsatt gjøre dette hjemme, og heldigvis klarer både jeg og kona å gjennomføre hjemmedialyse via magen. Men det er klart en blir inderlig lei av å være så bundet til huset – og til maskiner.

Martin Burema har vært i nyretransplantasjonskø usedvanlig lenge. I snart fire år. Såpass lenge at legen hans i februar mente ekteparet Burema burde ringe Rikshospitalet og forhøre seg.

– Der sa de at nå var det nok like om hjørnet. Men det var i februar og nå er det mai, så hva som egentlig ligger i uttrykket "like om hjørnet ...". Han tier. Han synes det er vanskelig å tenke på det. At han kanskje skal bli sykehuspasient igjen. Skal måtte ligge lenge på sykehus. Så samtidig som han inderlig ønsker at et donornyre skal bli klart for ham, frykter han også den nye fasen sykdommen da går inn i. For ting kan jo fortsatt gå galt. I mange år har han og kona trent seg i å ikke tenke for mye på det. Men når noen sier "rett rundt hjørnet" blir tankene veldig aktuelle. Og de er skremmende og ganske slitsomme.

– Så derfor håpet vi å kunne legge ut på tur. Selv om vi aldri drar langt unna nærmeste  større sykehus. Oftest  drar vi i retning Stavanger.

Men denne gangen var blodverdiene til Martin Burema for dårlige til at legene ville la ham dra. Strømmen måtte koples fra bobilen igjen og Martin og kona Renée måtte holde seg hjemme på Torvastad.

Venteliste

Noen forklaring på hvorfor det tar såpass lang tid å finne ham en ny nyre,  har han ikke fått, og det får han ikke heller. Det han vet er at han er i den blodgruppen som kalles 0-positiv, noe som betyr at han bare kan motta fra en donor i samme gruppe, mens en 0-positiv donor også kan gi til mennesker med blodgruppene A og B. Det vil si at mange er aktuelle når et nyre fra en donor i kategorien 0 positiv dukker opp.

De siste ukene er blodprøvene hans blitt dårligere. Han har måttet endre litt på veskemengden i dialysen og endre tiden han bruker på dialyse. Nå frykter han at han må over på hemodialyse, altså blod-dialyse, som er noe mer komplisert og som sannsynligvis vil bety mer tid på sykehus.

– Jeg gruer meg til å bli sykehuspasient igjen. Har vært det mye i min tid, pluss at jeg jo jobbet på sykehuset før jeg ble for syk. Privatlivet forsvinner i stor grad på en institusjon, det er alltid mennesker å forholde seg til og du blir fort til pasienten mer enn mannen Martin...

Folk som bare kjenner ham sånn litt, sier ofte til ham at han ser ut til å være i fin form.

– Da svarer vi bare, jo da, alt går fint. Når vi ikke kjenner dem så godt. Men våre mange og gode nære venner vet jo at han strever og har det vanskelig.  At konsentrasjonen og husken er dårlig, at energinivået er lavt. Noen ganger føler jeg meg som en liten bjeffende hund som danser rundt ham og forsøker å beskytte ham, sier kona Renée Burema litt oppgitt. Hun ser at det er lett å havne  i sykdomsboblen både for ham og for henne, og hun gjør alt hun kan for at det ikke skal bli slik.

– En blir litt struts. Stikker hodet i sanden for å gjemme seg. Utsetter tankene, sier Martin Burema. Han har tenkt mer på turen til Oslo i det siste. På smertene og ubehaget og dette med at «nå skjer det" ... og med det følger jo også sannhetens øyeblikk: Vil de  nye nyren funke, vil han bli bedre?

– De har bedre medisiner mot avstøting av transplanterte organer nå. Men mye kan jo fortsatt gå galt. Og mange måneder i Oslo med medisintilpasning og kontroll skal til.  Men – når telefonen kommer er det første å faktisk rekke flyet til Oslo. Marginene er små når det gjelder tid.

Han er spent på hvordan det vil bli å få tilbake gnisten i livet sitt.

– Ulempen med at vi begge er utdannet sykepleiere er gjerne at vi vet litt for mye både om utviklingen av sykdommen og om hva som kan skje etter en operasjon.

Men begge er de lykkelige for at de når de skjønte at Martin kom til å få stadig dårligere nyrefunksjon, bestemte seg til å dra på langturer mens de ennå kunne. Paret kom seg til Argentina, til Kina og til Surinam.  Dro utenfor allfarvei - tok seg ut. Martin fikk brukt og luftet spansken han hadde lært seg.

– Vi er så utrolig glade i å reise!  Så det skal vi igjen, når jeg bare blir frisk nok. Jeg tenker  på og minnes turer til England, til Argentina og ikke minst Kina-turen. Slike ting er mye viktigere enn å kjøpe ny sofa eller noe slikt. Minnene, ting vi lærer, mennesker vi møter ...

LIV PÅ VENT: Også Reneé Buremas liv påvirkes enormt av ektemannens sykdom.

LIV PÅ VENT: Også Reneé Buremas liv påvirkes enormt av ektemannens sykdom. Foto:

Til tider kan det kjennes litt sårt å få del i andres fantastiske turbilder. Men da er det  at håpet om at bedre dager skal komme, løfter stemningen. For verken Martin eller Renée vil la bitterheten få vekstvilkår.

– Sånn er dette livet. Vi fikk dette. Og forhåpentligvis, som de sa, er virkelig en nytt nyre for Martin like om hjørnet, sier Renée Burema og ser på mannen.

Artikkeltags