Et slag rett i trynet

Sayna Etminan

Sayna Etminan Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg trodde jeg hadde vært flink, at jeg gjorde noe bra. At jeg endelig hadde klart å anerkjenne at mitt konstante fokus på mat og kropp ikke var normalt.

Derfor tok jeg kontakt med dere, helsesystemet i Norge. Jeg tenkte jeg gjorde noe fornuftig, oppi alt dette selvdestruktive kaoset jeg ellers omgav meg med. Men jeg var tydeligvis ikke syk nok? Ikke tynn nok? Kanskje ribbena mine var for skjult under genseren? Fordi jeg fikk avslag. Et slag rett i trynet.

Etter et halvt år med lite energi, mangel på livsglede og ekstrem tomhet i kroppen klarte jeg endelig å begripe, forstå og akseptere at jeg ikke var meg. Jeg var ikke mitt «normale» jeg lenger.

Alt handlet om mat. Om å ikke spise.

Jeg var sliten, jeg var tung og jeg var andpusten, selv om jeg satt i karantene, i likhet med alle andre, og gjorde ingenting. Etterstrebelsen av å være god nok ble viktigere enn lykken. Etterstrebelsen av en tynn kropp ble viktigere enn helsen. Jeg kunne gå fra å spise ingenting, til å spise litt. Men aldri mye.

Til slutt skjønte jeg at jeg hadde en sykdom. Det var ikke meg, det var spiseforstyrrelsen min. Spredte tanker som fengslet meg, torturerte meg og kontrollerte kroppen min. Tanker som sakte, men sikkert, tok overhånd. Helt til jeg ikke kunne la det skje mer.

Så jeg tok kontakt med fastlegen min. En opplevelse som sjokkerte meg mer enn det ga meg hjelp. Jeg følte de 20 minuttene som en intens debatt hvor legen min spilte motstander - og jeg måtte argumentere for at jeg var syk.

Jeg måtte fiske frem argumenter for hvorfor jeg trengte hjelp. «Du virker jo så intelligent du, dette kan du klare».

Selv etter at jeg fortalte ham om min ekstreme vektnedgang på så kort tid, var det ikke stusselig for ham. «Du var jo overvektig før». Disse ordene var som et slag i trynet. Så jeg hadde gjort noe bra? Jeg gjør noe bra? Jeg må fortsette som før?

De 20 minuttene med fastlegen bekreftet følelsen av å ikke strekke til. Fordi jeg var ikke bra nok før, og jeg er ikke bra nok nå. Min overspisingslidelse ble ikke tatt seriøst. Jeg ble ikke tatt seriøst. Var jeg ikke tynn nok? Har den tyranniserende stemmen i hodet som ber meg om å ikke spise, rett? Har jeg en mislykket anoreksia?

Til slutt klarte jeg å overbevise ham om å sende henvisning til psykologhelsetjenesten på Haukeland. Før jeg, noen dager senere fikk avslag i posten.

Helsesystemet i Norge er ikke bra nok. Det er ikke bra nok når jeg som, etter mot og slit, endelig klarer å anerkjenne et problem blir møtt med en lukket dør.

Det er ikke bra nok når jeg blir stengt ute fra å bli frisk. Jeg trodde jeg hadde vært flink, at jeg endelig tok tak. Men jeg var kanskje ikke tynn nok? Jeg var kanskje ikke syk nok? Så kanskje jeg bør søke når jeg først ligger nede, er slapp og nærmest døende, og ikke har noen annen utvei?

Fordi det var det jeg tenkte da jeg fikk avslaget i posten.

Et slag rett i trynet.

Skriv ditt leserbrev her «

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt. Her kan du enkelt bidra med din mening.

Artikkeltags