Fire måneder på vei med Kristina, fikk Line dødsdommen: - Velg behandling eller barnet

KRAFTTAK: - Å overlever er ikke det samme som å leve, sier Line Henriksen sammen med datteren Kristina Hamre som på kvinnedage samler inn penger for kreftsaken.

KRAFTTAK: - Å overlever er ikke det samme som å leve, sier Line Henriksen sammen med datteren Kristina Hamre som på kvinnedage samler inn penger for kreftsaken. Foto:

Gravid med sitt første barn, fikk 36 år gamle Line sin tredje kreftdiagnose med beskjed om at denne mest sannsynlig kom til å ta livet av henne. Valgte hun operasjon, var sjansen stor for å miste barnet.

DEL

(iFinnmark) Januar 1999. Line Henriksen sitter på et legekontor i Kirkenes sammen med mannen Bjørn Ole Hamre. Under en svangerskapskontroll noen dager tidligere, hadde hun nevnt en kul hun hadde oppdaget i lysken. Hun hadde ikke vært redd og tenkte at den måtte ha noe med graviditeten og gjøre.

Beskjed

Etter to kreftdiagnoser, den første ni år tidligere, med behandlinger og senskader som nesten invalidiserte henne, hadde hun fått nok. Hun var ferdig med kreft. Jula før, hjemme i Hammerfest, hadde de gledestrålende fortalt hennes familie den lykkelige nyheten om at de nå endelig skulle starte på den delen av livet de hadde lengtet sånn etter: De skulle bli foreldre.

Utenfor kontoret til legen er det mørkt. Inni seg begynner Line å stenge av følelser. Hun ser legen bevege leppene og hører ordene som kommer ut av munnen: Prøvene viser kreft. Dette er alvorlig. Denne gang kan hun ikke regne med å bli frisk. Har hun skrevet testamente?

«Hva med barnet?» hører hun seg selv si. Legen ser på henne og fortsetter å forme ord: Om hun velger operasjon er sjansen stor for at fødselen vil starte. Så tidlig i graviditeten vil ikke barnet overleve.

Stenger av

De drar hjem. Setter seg i hver sin ende av sofaen. Etter en halv dag med bunnløs fortvilelse og en elv av tårer bestemmer hun seg: Hun kan ikke tillate seg å være gravid eller ha kreft. Hun stenger av følelsene. Nå skal hun bare fokusere på å jobbe. Men en ting vet hun, å velge operasjon er ikke et alternativ. Å miste barnet er ikke et alternativ.

I månedene som kommer, helt fram til fødselen, legger hun nesten ikke på seg noe. Hun kan bruke de samme klærne som før. Hun jobber som besatt, tunet inn på mantraet: Jeg er ikke gravid, jeg har ikke kreft.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

STYRKE: - Viljestyrke er et ord som passer godt til mamma Line, er Kristina og pappa Bjørn Ole enige om.

STYRKE: - Viljestyrke er et ord som passer godt til mamma Line, er Kristina og pappa Bjørn Ole enige om. Foto:

De kjøper ikke inn et eneste plagg eller ting til babyen, innreder ikke barnerom eller snakker om det som skal komme. Det kan de ikke tillate seg.

Flytende næring

Mars 2018 på Prestefjellet i Kirkenes: Med blikket festet på mammaen sin, sitter 18 år gamle Kristina i sofaen. Ei vakker frisk ung jente, med mørkt langt hår og Lines grønne øyne.

Fra et stativ på hjul like ved stolen hvor mora sitter, henger en pose med flytende nærng. Via en sonde inn i moras mage sørger posen for en av dagens tre måltider. Hun kan aldri mer spise. Høyre kjeve er bygd opp på ny, av bein, kjøtt og hud fra leggen.

– Hei og takk for sist.

Forandring

54-åringen reiser seg fra stolen. Hun er født og oppvokst i Hammerfest og er storesøster til ei av mine gamle venninner. Det er mange år siden jeg så henne sist, og jeg må innrømme at jeg skvetter litt. For selv om de gnistrende klare øynene er de samme, er ansiktet forandret og skikkelsen ekstremt liten og sped. Jeg må konsentrere meg for å skjønne ordene hun anstrenger seg for å forme.

Etter den siste operasjonen, etter hennes fjerde kreftdiagnose i 2016, har hun store problemer med å prate. Store deler av tunga er skåret bort og det som er igjen er festet til munngulvet.

De som forstår henne best er mannen og datteren, som er hjemme for å hjelpe til med å «tolke».

Starten

Høsten 1988 reiste 27 år gamle Line fra hjembyen Hammerfest til Kirkenes for å åpne ei ny avdeling til familiens møbelforretning Bohus-Henriksen. I tre generasjoner har familien drevet forretning i Hammerfest, og som ferdig utdannet markedsøkonom var ungjenta full av egne ideer og virketrang. Nå skulle hun ut i verden, reise jorda rundt og sette ideene ut i livet. Og som første stopp på veien skulle hun åpne butikken i Kirkenes.

– Planen var aldri å bli her. Jeg skulle bare få butikken opp og gå.

Så traff hun Bjørn Ole Hamre, like gammel som henne: 27 år, med glimt i øyet og god humor, også han født inn i en gammel ærverdig familiebedrift. Han så henne, og så ble det dem.

Alltid kreft

– Det har alltid vært kreft. Gjennom vårt 30 år lange forhold har det alltid vært kreft. Men det har vært vårt liv, vår hverdag. Jeg vet det kan høres rart ut, men midt i det hele har vi hatt det godt. Bjørn Ole ser over bordet på kona si og smiler. Blunker mot henne, trekker pusten og smiler.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

LIVET: - Dette er vårt liv, og midt i det hele har vi hatt det godt, sier Bjørn Ole Hamre og Line Henriksen.

LIVET: - Dette er vårt liv, og midt i det hele har vi hatt det godt, sier Bjørn Ole Hamre og Line Henriksen. Foto:

Høsten 1990, under den årlige rutinekontrollen, oppdager tannlegen et sår på tunga til Line. Han liker ikke hvordan det ser ut.

Selv ofret hun ikke såret en tanke. Selv ikke når han ville ta prøver for å sende inn.

Første diagnose

Når telefonen kommer ei uke senere, står hun i skranken midt i butikken. Tannlegen høres stresset ut når han gir beskjeden: «De tror det er kreft»

Hun blir ikke redd. Da hun var åtte år ble mor hennes operert for kreft. De hadde skåret kreften vekk, og så hadde hun blitt frisk. Det var ikke verre enn det. «Hvor raskt kan jeg få fjernet det?» spør hun tannlegen.

Hun må til Tromsø for flere prøver. Det passer egentlig ikke, for sammen med søstera skal hun delta på møbelmesse sørpå.

– Det var det som sto i hodet mitt: At jeg ikke måtte gå glipp av messa.

Like før flyet skulle gå, kom beskjeden. Såret var ondartet. Det var kreft.

Ville bli ferdig

– Og så reiste vi på messa. Hva var alternativet? Skulle jeg sette meg ned å «ha» kreft? Nei, det var utelukket. Nå ville jeg bare få plottet inn en operasjon for å bli ferdig.

22. desember 1990 er hun ferdig. Da er hun hjemme igjen etter uker med behandling som skal forandre livet hennes for alltid. En behandling, som etter operasjon også innbefatter massiv stråling og radioaktive nåler i tunga. Det er nå, etterpå, at hun virkelig blir syk.

– Den gang strålte de et langt større område enn bare der hvor kreften satt. De brente meg nesten opp.

Hun ble bestrålt og svidd fra skuldrene, brystet og tvers gjennom halsen, til store verkende brannsår dannet seg i nakken.

Radioaktive nåler

– Alt var brent. Jeg følte meg som et eneste stort og verkende brannsår. På innsiden av munnen, alle slimhinnene, tunga; alt verket.

Bjørn Ole slipper ikke øynene fra kona: – Hadde vi visst da, det vi vet i dag.

Det verste, husker han, var de radioaktive nålene. Han rister på hodet:

– Om de bare hadde holdt et blyrør rundt nålene da de stakk dem inn, hadde vi unngått de verste skadene.

Etter behandlingen var Line så radioaktiv, at Bjørn Ole måtte stå bak et skjermbrett av bly og se inn til henne gjennom et vindu. Sykepleierne var dekket med digre stålfrakker og krager.

Ikke forberedt

– Vi var på ingen måte forberedt. Ingen hadde fortalt oss hvordan dette kom til å bli, at de voldsomme skadene etter behandlingen var livsbegrensende plager jeg aldri kom til å bli kvitt.

De første ukene tilbake i Kirkenes hentet Bjørn Ole fem poser med morfin i slengen fra apoteket. Smertene var enorme og dagene gikk med til å salve brannsår og fylle på med morfin.

– Han løp i skytteltrafikk mellom jobb og sykesenga mi hjemme. Så i en periode reiste jeg hjem til Hammerfest hvor jeg hadde en større familie som kunne bytte på med å hjelpe.

Gradvis bedre

Sakte, etter flere runder fram og tilbake til sykehuset i Tromsø fordi hun ikke tok til seg næring, begynte Line å bli sterkere. Hun kunne bare spise suppe, hadde vansker med å prate, var plaget med lite spytt og såre slimhinner, men gradvis ble hun bedre.

– Målet mitt var hele tiden at vi skulle få et normalt liv. Jeg ville begynne å jobbe. For meg ligger en stor del av identiteten min i jobben. Uten jobben, hva og hvem er jeg da?

Hun begynte på jobb. Nå også med ansvar for innkjøp av en del av vareutvalget for Bohus-kjeden nasjonalt. I den jobben reiste hun til store deler av verden.

– Vi var travelt opptatte begge to og kunne være borte i ukevis i slengen. Enkelte ganger møttes vi bare på flyplassen, sier Bjørn Ole.

For Line var det dette hun hadde drømt om; som medlem i vareutvalget fikk hun satt ideer ut i livet, hun fikk se og oppleve hele verden, være effektiv, arbeidsom og oppnå resultater.

Andre diagnose

Våren 1996 la hun merke til en føflekk på det ene beinet, som hadde forandret seg og som stadig blødde. Heller ikke da ble hun redd. Det kunne umulig være kreft. Ikke for andre gang?

Også denne gang på jobbtur sørpå, kom beskjeden: Prøvene viste at føflekken var ondartet.

Under en vellykket operasjon skar legene føflekken bort og hentet ny hud fra den andre beinet.

– I noen uker etterpå var det høyeste punktet i stua det ene beinet til Line som hun måtte sitte med opp i lufta, ler Bjørn Ole og legger til:

Viljestyrke

– Viljestyrke. Det er et ord som passer godt til kona mi. Viljestyrke.

– Det handler om valg, svarer Line. Visst var det tøft og jeg gikk på noen smeller. Men jeg hadde valg, og jeg ville velge det som for oss var det mest normale: Å jobbe.

I 1998 var paret 36 år og bestemte seg for at om de skulle få barn, så måtte det bli nå.

– Gleden var enorm da vi den samme jula kunne fortelle familien at vi var fire måneder på vei med babyen vår.

To små uker senere ble lykken brutalt snudd til bunnløs fortvilelse, da Line fikk sin tredje kreftdiagnose.

– Om Line hadde skrevet testamente? Det spurte legen oss om. For nå ville det være lurt, sa han.

– «Hva med babyen?» ville vi vite. Skulle vi miste alt? Det hele var et mareritt, husker Bjørn Ole.

Kristina

Så stryker han datteren Kristina over ryggen:

– Den 12. mai 1999 kom du til oss likevel. Frisk, fin og fantastisk.

I uke 27. var graviditeten kommet så langt, at de kunne operere. Om fødselen startet, ville det mest sannsynlig gå bra. Inne på operasjonsstua ventet to team: Ett som skulle operere bort lymfesystemet i lysken til Line, og et fødselsteam.

Operasjonen gikk bra og babyen ble i magen helt til hun ble tatt med keisersnitt to måneder senere.

Preget oppveksten

For Kristina har kreft preget en stor del av oppveksten. Og kanskje mest av alt; senskadene etter kreften.

– Da jeg var liten spurte vennene mine hvorfor mamma snakket så rart? Så da fortalte jeg dem det, hvordan kreften hadde skadet henne. For meg var det normalt mens de reagerte med beundring. Mamma har aldri latt seg stoppe av noe og ikke noen må tro at hun har jobbet mindre selv om hun har vært så syk som hun har. Foreldrene mine har alltid jobbet kjempemye og de har forventet at jeg også står på. Sånn sett har jeg både blitt selvstendig og har bestemt meg for at jeg skal ut i verden. Livet er så skjørt, du må leve mens du kan.

Fjerde diagnose

Tre år før mora i 2016 fikk sin fjerde kreftdiagnose, var hun mye plaget av betennelser i kjeven. Kristina var midt i tenårene og mye plaget av smerter var Line irritabel og stemningen var ofte amper hjemme.

– Vi kranglet mye. Jeg syntes mamma forventet masse av meg og ble sint for ingen ting. Det er også en del av virkeligheten i en kreftsyk familie; hvordan følelsene svinger og alt så lett blir sårt og vanskelig. Alle går rundt med dårlig samvittighet og følelsen av å ikke strekke til. Det er sånne ting det gjerne ikke sakkes om, hvordan senskader, vondter og vanskeligheter preger og sliter i hele familien.

Da prøver viste kreft i kjevebeinet ble Line rasende.

– Nå måtte det være nok. Legen kalte det uflaks for fjerde gang.

Kristinas Krafttak

Torsdag 8. mars går Kristina rundt med bøsse, sammen med sine medruss i Kirkenes, for å samle penger til Krafttak mot Kreft. I år med tema senskader: «Å overleve er ikke det samme som å leve»

– Da kreftforeningen holdt foredrag på skolen vår og ba alle dem de som har opplevd kreft i sin familie om å rekke opp hånda, så rakk nesten alle hendene i været. Det sier litt. For meg er dette en kjempeviktig kampsak. Jeg var også med i fjor sammen med russen, for å samle inn penger. Jeg vet hvor viktig denne saken er. Uten forskning på kreft hadde mest sannsynlig verken mamma eller jeg vært her i dag.

Artikkeltags