Det enkleste er ikke alltid det beste

Ingrid Rosendorf Joys

Ingrid Rosendorf Joys Foto:

Av
DEL

LeserbrevSilje Hjemdal (Frp) ønsker å fjerne all støtte til alle tros- og livssynssamfunn. På den måten vil man, ifølge henne, løse problemet med at tros- og livssynssamfunn med «tvilsom praksis» mottar offentlig støtte. Samtidig unngår man å skape et nytt problem, nemlig at staten fremstår som en smaksdommer som skal avgjøre hvilke samfunn som er verdige tilskuddsmottakere og ikke.

Det er prisverdig at Hjemdal ikke ønsker at staten skal påta seg en slik diskriminerende rolle, og løsningen fremstår som besnærende i all sin enkelthet. Det er likevel et par spørsmål man bør reflektere over før man går inn for en slik dramatisk endring av tros- og livssynspolitikken her til lands: 1. Hvorfor skal man negativt særbehandle tros- og livssynssamfunn ved å utelukke tros- og livssynssamfunn fra den norske finansieringsmodellen som gjelder for kultur og frivillighetsfeltet? 2. Hva vil man miste, eventuelt få, om man kutter båndene mellom myndighetene og tros- og livssynssamfunnene på denne måten etter 500 år med statskirke?

I Norge brukes offentlige midler til å støtte opp om en lang rekke aktiviteter og virksomheter i det norske sivilsamfunnet. Alt fra skolekorps til aviser. Også politiske partier mottar støtte. Partier som ikke mottar like store donasjoner som enkelte av sine politiske konkurrenter er mer avhengig av denne støtten enn andre. Hjemdals eget parti, Frp, er ett av dem.

I 2018 hadde Frp 17 968 medlemmer. Samme år mottok partiet kroner 63 773 892 i offentlig støtte. Det utgjør hele 86, 41 prosent av partiets totale inntekter på kroner 73 805 638. Ser man bort fra kommunal og fylkeskommunal støtte, mottok Frp 59 116 322 i støtte fra staten alene. Det utgjør 3290 per medlem. Til sammenligning utløste et medlem i et tros- eller livssynssamfunn 543 kroner i støtte fra staten alene i 2018. Frp mottok i fjor altså seks ganger så mye som et tros- eller livssynssamfunn i statlig støtte per medlem.

Tilhørighet i et politisk parti er et privat valg, heldigvis. Hjemdals prinsipp om å ikke diskriminere mellom verdige og uverdige kandidater for støtte er like godt når det anvendes på politiske partier. Formodentlig er mye av arbeidet som utføres i Frp frivillig, men den økonomiske støtten fra det offentlige er trolig en absolutt forutsetning for at partiet skal kunne hevde seg mot konkurrenter med svært pengesterke bidragsytere, og dermed bidra til å styrke det norske demokratiet gjennom større mangfold.

Den omfattende støtten som gis til det øvrige norske sivilsamfunnet skyldes lignende vurderinger. Når man støtter idrett, kultur og tros- og livssynssamfunn, skyldes det at man opplever at samfunnet er tjent med det. Man bygger eksempelvis opera, selv om ikke alle går dit. Hva er det samfunnet får ved å støtte opp under tros- og livssynssamfunnenes virksomhet? Vi kan la Hjemdals egen regjering si noe om det, gjennom formuleringer hentet fra forslaget til ny lov om tros- og livssynssamfunn:

«For det første bygger tros- og livssynssamfunnene fellesskap som kultur- og verdibærere».

Og videre:

«For det andre bygger tros- og livssynssamfunnene naturlige fellesskap og velferdssamfunn nedenfra. Det norske velferdssamfunnet hadde sett helt annerledes ut uten tros- og livssynssamfunnenes samfunnsbyggende arbeid. Trossamfunn og religiøse organisasjoner var de første og helt sentrale drivkreftene bak utviklingen av skolesystemet, helsevesenet og omsorgstjenestene for sårbare barn, fattige, rusavhengige, utstøtte, psykisk syke og eldre. Fortsatt gjør ulike tros- og livssynssamfunn en uvurderlig innsats for å bøte på ensomhet, utenforskap, omsorgssvikt og sosial nød.»

Man kan legge til mye på denne listen over bidrag norske tros- og livssynssamfunn gir til samfunnet. Også på felt som Frp er særlig opptatt av, slik som integrering. I utkastet til ny lov lyder det:

«Tros- og livssynssamfunn betraktes ofte som en brems for integrering, men forskning viser at tros- og livssynssamfunnene i mange sammenhenger spiller en svært viktig rolle for å oppnå integrering. De kan fungere integrerende som en overgang og brobygger mellom hjemland og vertsland. Tros- og livssynssamfunnene er ofte viktige møteplasser for minoritetsgrupper som ankommer nye land, både med tanke på sosial kontakt, språklig og kulturell oversettelse og informasjon.»

Dette kjenner vi i STL meget godt til. En prest i et av våre medlems-samfunn omtalte menigheten som en landings-plattform. Her får man et fellesskap og støtte og hjelp til å klare seg i det nye samfunnet, som det ville kostet det offentlige enorme summer å forsøke å gjenskape på annet vis.

Tilskuddene bidrar til at tros- og livssynssamfunnene kan levere en rekke tjenester til samfunnet. Alt fra eldretreff, kor, baby-sang, språkopplæring og mye mer. Tilskuddene er også en forutsetning for at tros- og livssynssamfunnene skal kunne levere tjenester etterspurt av det offentlige, gjennom Forsvaret, helsesektoren, fengsels- og gravferdstjenesten.

Videre har den norske finansieringsmodellen resultert i at tros- og livssynssamfunnene er i stand til å heve blikket og gå i dialog med andre tros- og livssynssamfunn, så vel som med myndighetene. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er ett eksempel på det. I STL sitter sunnimuslimer og ahmadiyyaer sammen, livssyns-humanister deler bord med troende, og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og Kristensamfunnet er likestilt med mer tradisjonelle kristne i rådet. Det er unikt i verdenssammenheng, og verdifullt i seg selv, men også svært praktisk for myndighetene, som har et samlende organ for tros- og livssyns-Norge å henvende seg til når det er behov for det.

Når vi først er inne på bidragene tros- og livssynssamfunnene gir til samfunnet, er det verdt å nevne at medlemmene av tros- og livssynssamfunn også betaler skatt. Heldigvis. Hvis ikke ville myndighetene hatt lite penger å rutte med, gitt at mer enn 80 prosent av den norske befolkningen er medlem av et tros- eller livssynssamfunn. Det er altså ikke slik at «de andre» finansierer troen til «de få». Folk flest, for å bruke et Frp-uttrykk, er medlem av et tilskuddsberettiget tros- eller livssynssamfunn.

Om jeg leser henne rett synes det som om Hjemdal bekymrer seg for at myndighetene kan komme til å detaljstyre tros- og livssynssamfunnene gjennom kravene de stiller for å motta tilskudd. Det er sympatisk av henne, men det er likevel ikke gitt at tros- og livssynssamfunnene selv har vondt av å bli minnet om storsamfunnets forventninger og krav, slik de vil bli gjennom rapporteringen, ifølge forslaget til ny lov. Det vil bli avkrevd i forbindelse med de årlige søknadene om tilskudd. Det pågår allerede et arbeid i mange menigheter på felt som kvinners deltagelse i ledelsen, og rapporteringen vil kunne styrke disse prosessene som alt er i gang. Eventuell utenlandsk finansiering er også noe tros- og livssynssamfunnene vil måtte rapportere om, og dette er noe Frp har vært opptatt av tidligere.

Det synes åpenbart at myndighetene har en interesse av å vite hva som skjer i tros- og livssynssamfunnene, mens menighetene selv kan være tjent med å reflektere rundt sin egen praksis i forbindelse med disse årlige rapportene. Hjemdals forslag om å fjerne all støtte til alle tros- og livssynssamfunn er forførende enkelt. Det er nok litt for enkelt. Konsekvensene av en slik radikal omveltning av tros- og livssynspolitikken som hun tar til orde for er ikke lett å forestille seg, men mange av dem vil trolig være svært negative.

STL mener at tros- og livssynssamfunnene utgjør en viktig og naturlig del av det norske sivilsamfunnet. Vi ønsker ingen særbehandling, være seg positiv eller negativ. I stedet ønsker vi vår naturlige plass ved bordet, verken mer eller mindre, slik at vi kan være med å bidra til å realisere visjonen om et godt, livssynsåpent samfunn.

Skriv ditt leserbrev her «

VIL DU DELTA I DEBATTEN? Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt. Her kan du enkelt bidra med din mening (tjeneste under utvikling)

Artikkeltags