Å kutte ut tilskuddsordningen til tros- og livssynssynssamfunn er ingen god idé

Av
DEL

LeserbrevI en kronikk med tittelen: «Jo færre som går i kirken, desto flere millioner til islamske trossamfunn», tar Gunnar Stavrum et oppgjør med den nåværende tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn.

Det er veldig bra at Stavrum interesserer seg for tilskuddsordningen, og han har helt rett i at det på sikt vil bli utfordringer ved dagens modell som før eller siden må løses. Det er imidlertid også flere upresise påstander i kronikken som må korrigeres. Tittelen i seg selv er misledende på to punkter. For det første stemmer det ikke at tilskuddsordningen er knyttet opp mot antall mennesker som møter opp i kirken. Den måles ut i fra antall medlemmer.

Videre antyder tittelen at det primært er islamske trossamfunn som tjener på den nåværende ordningen, hvor Den norske kirkes økonomiske behov, uavhengig av medlemstall, dikterer størrelsen på tilskuddet. Det bør opplyses om at av de cirka 15 prosent av befolkningen som tilhører tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, er over halvparten medlem av andre kristne samfunn. Kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke mottar derfor betydelig mer i tilskudd enn islamske trossamfunn. Human-Etisk Forbund mottar forøvrig også større tilskudd enn noe enkelt islamsk trossamfunn.

Stavrums forslag er enten å fjerne alle tilskudd, og la trossamfunnene sørge for finansieringen helt på egenhånd, eller å fryse utbetalingene på dagens nivå, kun justert i tråd med prisstigningen. Han foretrekker den første løsningen: «Mitt forslag for å spare disse milliardene er enkelt og greit å kutte all offentlig støtte til trossamfunn. Det er en privat sak hva du tror på, og medlemmene kan finansiere driften selv.»

Det vil sikkert glede Stavrum å høre at det i dag langt på vei er slik at medlemmene av tros- og livssynssamfunnene finansierer driften. Dagens ordning er basert på medlemstall, og støtten regnes ut per hode. Det innebærer at det primært er medlemmenes egne skattepenger som kanaliseres tilbake til samfunnene de tilhører. Om lag 85 prosent nordmenn er medlem av et trossamfunn, så det blir naturlig nok betydelige summer av det.

Stavrum har naturligvis rett i at det er en privat sak hva folk tror på. Heldigvis. På samme måte som et engasjement innenfor kultur- eller idrettsfeltet er en privat sak. Tilskuddene til tros- og livssynssamfunn er kun en brøkdel av hva som overføres til idrett og kultur. Man kan naturligvis mene at det ikke er statens oppgave å samle inn penger på vegne av ikke-statlige organisasjoner gjennom skatteseddelen og dele ut midler igjen, men vi har nå engang tradisjon for denne typen løsninger i Norge og Norden. Ønsker man å bryte med denne modellen i tros- og livssynssektoren bør man i det minste reflektere litt over hva man kan risikere å gå glipp av dersom man velger å gå inn for en, i norsk sammenheng, så utradisjonell finansieringsløsning for tros- og livssynssamfunn.

Tros- og livssynssamfunn handler ikke bare om tro, selv om det naturligvis er svært viktig. De utgjør også sosiale ressurssentre som medlemmene har stor nytte og glede av på en lang rekke måter. Mange tros- og livssynssamfunn tilbyr tjenester som barnekor, eldretreff, kvinnegrupper, leksehjelp, språkopplæring og besøkstjenester. Her stimuleres man til etisk refleksjon, man får et felleskap, en ramme rundt identiteten sin og kan feire livets store øyeblikk, eller få støtte når livet butter imot. Her utvikles tillit, solidaritet og empati, og man tar ofte også tak i destruktive trekk ved egen kultur. Tros- og livssynssamfunn yter altså tjenester som er meget viktige for svært mange mennesker, også for ikke-medlemmer. Tros- og livssynssamfunn er samfunnsbyggende institusjoner.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn synes det er bra at Stavrum interesserer seg for tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn. Det er allerede vedtatt av Stortinget, og nedfelt i Grunnloven, at Norge skal være et livssynsåpent samfunn hvor alle skal kunne praktisere sin tro, eller sitt livssyn. Det ligger fast. Hvordan vi best kan legge til rette for dette er derimot noe som både kan og bør diskuteres. Det inkluderer spørsmålet om hvilken finansieringsløsning som best kan sikre like rettigheter og lik behandling for norske tros- og livssynssamfunn.

Artikkeltags