Norske domstoler i grøfta

Av
DEL

LeserbrevRettssikkerheten i Norge er på et internasjonalt bunnivå. NAV-skandalen som er rullet opp de siste dagene er bare enda et bevis på det mange har sagt i flere år. Det finnes ikke rettssikkerhet for småfolk i Norge. Ikke et ord av det som skjer i norske rettssaler dokumenteres. Ikke lydopptak, ikke stenograf, ikke retts-referent. Tingrettene i Norge kalles "bingo-retter" med rette. Forholdene er verre enn noen andre land vi sammenligner oss med.

Hvordan kunne dette skje i verdens rikeste og mest moderne land? 48 personer er feilaktig dømt for trygdesvindel fordi NAV har misforstått reglene. Det er ikke det verste, men at feil forvaltningsvedtak har gått knirkefritt gjennom nåløyet til politiet, og angivelig blitt gransket i full bredde i domstolene er en skandale. Like fullt er det dette som skjer hver dag i en rekke forvaltningssaker, og spesielt i barnevernsaker, at politiet aldri sjekker lovligheten av et forvaltningsvedtak før de aksjonerer mot lovlydige borgere.

På noen få måneder har norsk rettsvesen havnet i en internasjonal skammekrok. Først blir vi dømt i stor-kammeret i EMD i mai i år, kunngjort 10. september 2019. Deretter tar EMD til behandling ytterligere 24 tilsvarende saker fra Norge. Totalt er det tatt til behandling 34 barnevernsaker fra Norge som alle har gått på silkeføre gjennom tre nivåer i rettsapparatet her hjemme. Til sammenligning er det fra Sverige fem saker, Danmark to saker og fra Finland to saker.

Så kom Domstol-kommisjonen med sin delrapport 1. oktober om å nedlegge et stort antall tingretter. Rapporten avdekket at vi har små tingretter uten tilstrekkelig kompetanse og dommere med såkalte «tette bindinger» til lokale advokater. Med andre ord, vi har korrupte dommere som rett og slett ikke kan juss. Deretter kom Riksrevisjonen med sin rapport som sier at domstolene bryter menneskerettighetene når folk må vente i årevis på å få behandlet sin sak. Og nå NAV-saken med 48 uskyldige dømt som i grunn bare beviser at alt det overstående er helt korrekt.

Når ingen gjør jobben sin men legger seg flate for et forvaltningsvedtak, kan det bære riktig galt avsted. Politiet plikter, jamfør politiinstruksen, å undersøke om et vedtak er lovlig fattet før de aksjonerer. Det være seg i straffesaker eller å stille opp med assistanse på tvangsbruk for å innkassere et forvaltningsvedtak for eksempelvis barnevernet, namsmannen eller mattilsynet.

Uvettige vedtak går som fot i hose gjennom i domstolene som heller ikke gidder å undersøke lovligheten av et vedtak. Et rettsapparat vi tror belyser sakene i full bredde. Den gang ei. Kanskje justisminister Jøran Kallmyr kunne klargjøre politiets rolle i forvaltningssaker? Hva plikter politiet å gjøre når de står overfor et vedtak? Og hva slags rettssikkerhet har befolkningen mot politiet når de opptrer som såkalte «forvaltnings-assistenter» i uniform?

Jeg har savnet en tydelig rolle-beskrivelse av politiet når de opptrer som forvaltnings-assistenter. Altså når de bistår forvaltningen som for eksempel barnevernet i å hente barn i akuttvedtak eller mattilsynet i å beslaglegge husdyr. Det handler om hvordan politiet skal forholde seg til et forvaltningsvedtak og hva de har lov til å utsette sivilbefolkningen for. Har politiet egentlig lov til å agere bare på et vedtak de ikke kjenner bakgrunnen for Grunnlovens § 102 sier at politiet ikke kan trenge inn i det private hjem uten at det foreligger mistanke om kriminelle handlinger. På dette området har Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM) laget en hel tema-rapport om grunnlovens §102 uten å problematisere politiets inngrep i det private hjem på oppdrag for forvaltningen.

Det er sjeldent eller aldri snakk om at foreldre i barnevernets søkelys har gjort noe straffbart når politiet slår inn døra og river barna ut av armene på mor og far på akutt-oppdrag for barnevernet. Allikevel tar politiet fem barn om dagen for barnevernet i rollen som såkalte «forvaltnings-assistenter». Jeg har spurt lovavdelingen i Justisdepartementet om hva slags myndighet og hvilke plikter overfor sivilbefolkningen en forvaltnings-assistent har. Har de uinnskrenket rett til å trenge inn i det private hjem? Har de full politimyndighet? Det fikk jeg aldri svar på. Jeg har spurt Juridisk fakultet og flere juss-professorer om det samme. Aldri fått svar fra noen. Ingen kan svare på det.

Vi har altså et politi som ukritisk utfører ordre basert på vedtak fra en etat som har verdensrekord i klager til EMD. Et politi som ukritisk straffeforfølger folk uten å undersøke lovligheten av et simpelt vedtak. Og domstoler som gir medhold til vedtakene i over 90 prosent av rettssakene.

Domstolenes oppgave som den tredje statsmakt er blant annet å passe på at ikke staten bryter loven mot innbyggerne. En oppgave domstolene har sviktet. Og enda mer svikt blir det med ytterligere nedskjæringer. I realiteten undergraver regjeringen maktfordelingsprinsippet når de undergraver en av de tre makthaverne. Domstolene i Norge er et stort tregt og umoderne maskineri som skriker etter digital oppgradering og bedre kvalitetssikring. Det er helt utrolig at regjeringen slipper unna med å la være å sørge for elementær rettssikkerhet.

Ingenting av det som blir sagt i retten dokumenteres. Det paradoksale er at det er muntlig behandling som gjelder i retten, uten at noen aner hvem som sa hva. Praksis i dag er at anførsler og bevis fra den tapende part kan være helt fraværende i dom. En part kan legge frem overveldende bevis i retten uten at man ser spor etter det i dom. Vi er prisgitt hva dommeren noterer og husker fra rettssaken. Eller hva de velger å huske. Norsk rettssikkerhet er elendig.

Det er skam og skandale over hele linja – i forvaltningen, hos politi og påtale og i domstolene.

Skriv ditt leserbrev her «

VIL DU DELTA I DEBATTEN? Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt. Her kan du enkelt bidra med din mening (tjeneste under utvikling)

Artikkeltags