Rettsstat eller Lotto-stat?

Høyesterett i Lottostaten?

Høyesterett i Lottostaten? Foto:

Av

I disse dager foregår en stor opprulling der det viser seg at avslag til, og aktiv rettslig forfølgelse av mange mottakere av NAV-ytelser, er basert på feiltolkning av lovene som foreligger.

DEL

LeserbrevNavnløse byråkrater i etaten har gjort feil, og feilene ble uten videre akseptert av alle ledd som skal beskytte etterforskede og tiltalte mot rettslige overgrep. Akkurat denne saken er avgrenset til NAV, men man kan og spørre seg om de samme mekanismene som har ført til denne skandalen også gjør seg gjeldende på andre områder.

NAV-brukere er dømt til fengsel og tilbakebetaling av gyldige utbetalinger, fordi feilaktige tolkninger er fremsatt av byråkrater. Tanker om straff for disse er tydeligvis utelukket, siden saken gjelder aktører ansatt i offentlig forvaltning. Ansvaret deles også av de funksjoner som skal sikre borgere mot urettmessig straff, som politi- og påtalemyndighet, dommere, og forsvarsadvokater. Når alle disse funksjoner og ledd har sviktet i den pågående opprullingen, så er det nærliggende å spørre seg om det skjer også på andre rettsområder, i andre deler av samfunnet.

Forutsetningen for en fungerende rettsstat er at hver gren av statsmakten ivaretar sitt ansvar uavhengig av de andre, at de sjekker, korrigerer og balanserer mot hverandre for å hindre overgrep mot enkeltmennesker og den private delen av samfunnet. NAV-saken er et tydelig eksempel på at det ikke alltid skjer, og derfor er det naturlig at man spør seg om det er en situasjon som oppstår sjelden, ofte eller hele tiden? Er dette et enkeltstående tilfelle eller ligger det mye grums under overflaten? Hvis systemet ikke fungerer slik en rettsstat forutsettes å fungere, så finnes det ingen grunn til å forvente at vanlige borgere skal respektere eller forholde seg til loven. Hvis loven ikke gjelder like mye for alle samfunnets aktører, vil stadig flere miste respekten for den, og stadig færre vil forsøke å overholde den. Tilliten til alle andre deltagere i samfunnet vil reduseres jevnt og trutt.

Vanlige mennesker som oppfatter seg som lovlydige viser stor evne til å tro på systemet, og utviser tillit til at lover, tolkninger og håndhevelsen av dem er rettferdig og korrekt. Helt til den enkelte blir rammet selv, av behandling som de mener er alt annet enn rettferdig. Det er først når individet selv opplever overgrep at de mister tilliten til systemet, og noen tenker at de ikke hadde noe grunnlag for å ha slik tillit i utgangspunktet. Når det skjer så mistes tillit til alle institusjoner som unnlater å ta situasjonen på alvor, både politikere, myndigheter, etater og faggrupper. Rettsstaten selv mister legitimitet, fordi de lønnede aktørene ikke ivaretar sine oppgaver på forventet vis.

Et område som utpeker seg som en mulig fremtidig skandale innen rettssikkerhet i Norge er deler av landets barnevern, som med politiet som rene forvaltnings-assistenter går inn og henter barn fra sin familie uten mistanke om gjennomført mishandling eller vanskjøtsel mot barnet. Kritikken mot dagens praksis er konsentrert rundt akkurat det samme som fastslås i NAV saken. Politiet gjør ikke egen vurdering, retten gjør ikke egen vurdering, forsvarer gjør ikke egen eller får ikke gehør for sin alternative vurdering, alle ledd baserer seg på at barnevernet og deres eksperter forstår og forvalter regelverket og barnets beste riktig. Alltid. Med en slik praksis så så heter det ikke rettsstat lengre, det heter en farse.

Med det fokus som finnes mens det fremdeles er stor oppmerksomhet rundt NAV-saken, bør man samtidig spørre seg om det kan være brister i økonomiske rammer eller mangler andre steder i systemet, som sammen bidrar til at grov svikt har tatt så lang tid å oppdage. Forslaget om å redusere antallet tingretter rundt i landet, blant annet for øke kompetanse og redusere mulig innflytelse fra lokale bindinger, kan nå med rimelighet vurderes som et relevant tiltak for å øke rettssikkerheten for den enkelte. Et annet godt tiltak kan være å forlange og sette ansvarlige myndigheter under press for å gjennomføre tidligere vedtatte forbedringer, som å sikre referat og opptak i hver eneste rettssak, slik at saksbehandling og rettens konklusjoner kan etterprøves i forhold til avgitte vitnemål og opplysninger om saken som blir gitt i retten. En rettssak uten pålitelig og korrekt referat er ikke god forvaltningsskikk. Det er ukultur.

Det må bli slutt på at jurister, politikere, byråkrater og andre lurer seg rundt landets høyeste lov. Grunnloven er grunnlaget for rettsstaten, og går foran alle andre lover som vedtas fortløpende av Stortinget. Et rettsvesen som ikke forholder seg til Grunnloven fremfor andre lover, er styrt av ideologiske trender eller personlig synsing. En slik praksis kunne fort vise seg å bli adoptert av embetsverk og byråkrater også. En av rettsvesenets hovedoppgaver er å beskytte Grunnlovens bestemmelser og intensjoner, mot tolkninger, utfall og vedtak fra et politiske flertall på et tilfeldig tidspunkt. Hvis ikke en gang høyesterett forholder seg til det faktum, så er ikke Norge en rettsstat. At sivilsamfunnet forutsigbart kan vinne frem i rettsvesenet mot offentlig forvaltning, er da omtrent like sannsynlig som å vinne hver eneste uke i lotto.

Skriv ditt leserbrev her «

VIL DU DELTA I DEBATTEN? Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt. Her kan du enkelt bidra med din mening (tjeneste under utvikling)

Artikkeltags