Kapittel 1: Jenta ingen kan hjelpe

Mia var klassens revystjerne og skarp nok til å vinne en nasjonal quiz-konkurranse. Få år senere har 23-åringen sittet 16 måneder i varetekt og har prøvd å ta livet sitt en rekke ganger. Hva skjedde?

DEL

(Avisa Nordland) Mia føres inn i rettssalen, eskortert av tre store polititjenestemenn. Hun måler 146 centimeter på strømpelesten og har på seg lyserosa blinkesko i størrelse 36. I den ene hånda knuger hun en kosebamse, i den andre en knall rosa smokk.

– Det var så skummelt. Så skummelt å se dama på den store skjermen og vite at hun var imot meg. Jeg var kjemperedd, sier Mia.

«Dama på den store skjermen» er politiadvokaten, som ble koblet opp på videolink fra Mosjøen i rettssalen.

I Salten tingrett i Bodø skal dommeren denne novemberdagen i 2017 ta stilling til forlenget fengsling for 22 år gamle Mia. Hun er siktet for «grov kroppsskade» og «kroppskrenkelse» etter at hun gikk til angrep på sykepleiere i sin egen bolig. Og forsøkte å ta med seg en kniv inn på et legekontor.

Mia har allerede sittet varetektsfengslet i fire uker i Bodø fengsel, men påtalemyndigheten ber om åtte nye.

Det skal bli mange, mange flere.

Mia er ikke kvinnens egentlige navn. Av hensyn til hennes situasjon har vi valgt å anonymisere henne.

16 måneder senere sitter Mia fortsatt i varetekt. Antall straffbare forhold er oppe i 14. Antall varetektskjennelser i 15.

Hun har vært innom tre ulike fengsler, én privat institusjon, to sikkerhetsavdelinger og flere sykehus.

I løpet av drøye 200 dager i fengsel har hun forsøkt å skade seg selv alvorlig eller ta sitt eget liv 41 ganger. I tillegg kommer hendelser på helseinstitusjon og i psykiatrien.

Avisa Nordland har fulgt Mia i perioden etter at det ble besluttet forlenget varetektsfengsling den 13. november 2017. Intervjuene er gjort på Sikkerhetsposten ved Nordlandssykehuset psykiatri i Bodø og i Bredtveit kvinnefengsel i Oslo. Vi har også gjennomgått et omfattende kildemateriale og snakket med dem som har vært tettest på jenta som en gang var klassens revystjerne, lett å bli kjent med og skarp nok til å vinne en nasjonal quiz-konkurranse. Saken er laget i samarbeid med Senter for undersøkende journalistikk.

Litt voksen og litt barn

Mia sitter med beina godt trukket opp under seg i den svarte sofaen på Sikkerhetsposten ved Nordlandssykehuset i Bodø. Døra inn til besøksrommet står på gløtt. Utenfor sitter det en ansatt som passer på. Mias blikk flakker rundt i rommet og hun har et godt grep om øret på kosebamsen Josefine. Den mørke panneluggen holdes tilbake av ei Hello Kitty-hårspenne. Hun er en voksen kvinne, men framstår som et barn.

Mia ønsker å fortelle historien sin, noe som blir støttet av både advokaten hennes, Gunhild Vehusheia og verge, Kjersti Kvalvik.

Avisa Nordland ber Mia om å oppheve taushetsplikten overfor alle instanser som kan være med på å kaste lys over den situasjonen hun nå befinner seg i.

– Jeg er litt redd for at du vil synes jeg er et monster når du leser i papirene. Men jeg skjønner at du ikke kan skrive historien ut ifra bruddstykker. Jeg er jo som et puslespill; hvis du skal pusle et puslespill, må du jo ha alle brikkene. Det syns jeg er veldig viktig, at du har alle versjonene og ikke bare min, sier hun, og setter navnet sitt på dokumentet.

Mia risikerer forvaring på ubestemt tid for grov vold med kniv og drapstrusler. For under to år siden var hun ustraffet.

Hvordan blir ei ung jente kriminell på så kort tid?

Stillheten

I en by nordvest i Romania står to år gamle Mia og holder seg fast i en sprinkelseng med den ene hånda. I den andre har hun en gul bamse. På bildet hun har fått med seg fra barnehjemmet, vises sprinkelsenga som en av mange på barnehjemmet. Barnehjemmet er et av tre hun har bodd på siden moren ga henne fra seg rett etter fødselen, to måneder før termin.

– Jeg husker ikke så mye, men et minne som er veldig sterkt er stillheten. Jeg husker barnehjemmet som et veldig stille sted, merkelig nok, siden det var massevis av unger der, forteller Mia.

Jeg elsker å disse, den vugginga liksom – den ga meg en følelse av trygghet

Mia

I ei lita bygd på Helgeland pakker et ektepar kofferten full av barneklær og setter kursen sørover. De har vært gjennom en lang prosess for å bli godkjent som adoptivforeldre, og de skal endelig få møte sin nye datter – som de har blitt fortalt at adopteres bort fordi moren er alene og for ung til å kunne ta vare på henne.

– Vi var tre dager på besøk på barnehjemmet før vi fikk henne med oss. Det var rundt tjue unger på avdelinga og to-tre pleiere. For oss så det ut som om ungene hadde det bra. De hadde i alle fall mange leker. Men jeg husker at vi reagerte på at det var to bevegelseshemmede barn som lå alene på gulvet og slet med å ake seg fram, sier adoptivmor.

Mia overleveres adoptivforeldrene uten klær.

Barnehjem: Mia er adoptert fra et barnehjem i Romania.

Barnehjem: Mia er adoptert fra et barnehjem i Romania. Foto:

De tre små fiskene

Tre år gammel kommer Mia til sitt nye hjem i Norge, et gårdsbruk med masse dyr og en ny storebror.

– Det første året gikk egentlig veldig bra. Mia var ikke redd for noe og ble raskt «en av gutta». Hun hadde spisse albuer og var raskest å springe, minnes adoptivfar.

Selv husker hun svært lite fra det første året i Norge. Et av de første minnene hun har er at hun får kjeft fordi hun ikke kan navnet på alle fargene. Og det blir slått alarm da hun ikke klarer å tegne tre små fisker i barnehagen.

– Det var barnehagen som rådet oss til å søke hjelp da de hadde observert at Mia hadde dårlig begrepsforståelse og sosiale ferdigheter. Dette ble tydelig da hun skulle tegne tre små fisker og hadde problemer med å forstå hva dette betydde, forteller adoptivforeldrene.

I den første samtalen med behandler i barne- og ungdomspsykiatrien (Bup) får hun i oppgave å tegne familien sin. Hun tegner adoptivforeldrene og -broren og mange av dyrene på småbruket. Og helt nederst i ene hjørnet – en liten skikkelse.

– Da vi spurte hvem det der var for slags kar, svarte hun at det var «Utsi», som hadde vært med henne ei god stund, forteller adoptivforeldrene om fantasiskikkelsen.

Da Mia begynner på skolen, tar det ikke lang tid før skolen melder bekymring for hennes sosiale fungering. De mistenker også at Mia lider av angst og depresjoner og henviser henne på nytt til Bup. Ett år senere avsluttes oppfølgingen.

Så blir hun henvist på nytt.

Bup gjennomfører samtaler med adoptivforeldrene og har interne behandlingsmøter, men innkaller ikke Mia selv til behandling eller utredning før de vurderer at hun ikke har behov for mer utredning. Henvisningen blir dermed avvist.

Diagnose

Mia får etter hvert diagnosen «reaktiv tilknytningsforstyrrelse i barndommen». Diagnosen forklares med omsorgssvikt i tidlig barndom, og symptomene kan vise seg gjennom ønske om å være alene, vanskeligheter med å føle seg trygg og unnvikende oppførsel overfor omsorgspersonene sine.

Lidelsen kan få alvorlige konsekvenser for barn hvis den ikke behandles.

Adoptivforeldrene til Mia deltar i denne perioden på et kurs med psykologspesialist Joachim Harklou. Harklou har spesialisert seg på tilknytningsforstyrrelser og fokuserer sine kurstilbud mot adoptiv- og fosterfamilier.

– Han fortalte for eksempel at barn med tilknytningsforstyrrelser ofte tester ut sine nye foreldre for å se hvor mye de tåler. At de reagerer på kjærlighet med avvisning. Flere ganger satt vi i salen og tenkte «Det er jo Mia han snakker om», forteller de.

Mia selv husker skolestarten som vanskelig. Hun forteller at hun hadde problemer med å konsentrere seg.

– Jeg sprang og hyla rundt om i gangene og ble oppfatta som «helt gæren». Jeg klenget også mye, særlig på voksne damer. Så mye at det ble for mye for dem og de skjøv meg unna. De trodde jeg hadde ADHD og jeg gikk på Ritalin ei stund.

Passer på: Tre politibetjenter er på plass da Mia møter i Salten tingrett.

Passer på: Tre politibetjenter er på plass da Mia møter i Salten tingrett. Foto:

Selvskader

Armene til nå 23 år gamle Mia er fulle av arr. Arr etter kutt, noen ferske og ennå blodige. Noen så vidt grodd. Noen på tvers, andre på langs. Et av dem er sydd igjen med 12 sting – rett over tatoveringen på håndleddet med ordene «Stay strong».

Men mange av dem er gamle og skimtes kun som hvite striper i huden. Mia begynte å kutte seg opp allerede på barneskolen.

– Det tok lang tid før vi skjønte det, for hun var flink til å holde det skjult, sier adoptivfar.

– Jeg husker en gang jeg ble så redd og sint på henne og sa: «Hvis du først skal gjøre det, hvorfor gjør du det ikke ordentlig?» «Er du gæren, mamma, det gjør jo så fryktelig vondt», sa hun da, ifølge adoptivmor.

Ifølge henne, forklarte Mia aldri hvorfor hun skadet seg selv.

– Hun har ikke sagt noe om hvorfor hun gjorde det. Men hun var jo veldig opptatt av hvorfor den biologiske moren hadde forlatt henne rett etter fødselen Etter hvert ble hun også klar over at hun slet med ting som andre ikke gjorde.

Da Mia er 12 år gammel, mottar barnevernstjenesten en bekymringsmelding som går på mistanke om at hun kan være utsatt for seksuelle overgrep. Det er helsesøster på skolen som slår alarm.

– Jeg har visse kriterier å forholde meg til og er pliktig til å melde fra om jeg blir bekymret for et barn. Når det gjaldt Mia, var jeg såpass bekymra at jeg fulgte denne plikten og meldte fra til barnevernet, sier helsesøsteren i dag, men ønsker ikke å gå i detalj om innholdet i bekymringsmeldingen hun sendte.

Mia forteller, ifølge en uttalelse fra barnevernet, at dette har skjedd flere ganger og at hun har vært utsatt for dette i 1., 4. og 6. klasse. Videre gikk bekymringen på hvilken omsorg hun fikk i hjemmet.

Adoptivforeldrene husker godt bekymringsmeldingen, men sier overgrepsanklagen ikke var rettet mot dem, men en person i nærmiljøet og utenfor familien. De kjenner seg ikke igjen i at det var bekymring for omsorg i hjemmet.

Barnevernet underretter politiet og starter i tillegg sin egen undersøkelse. Mia blir plassert i et beredskapshjem noen få dager mens saken er under etterforskning.

– Vi ble innkalt til barnevernet. Lensmannen var også der, og det ble bestemt at hun ikke fikk komme hjem, men skulle i et beredskapshjem i nabokommunen. Vi støttet dette for å få henne bort fra denne personen som kunne ha utsatt henne for noe, sier adoptivforeldrene.

«I barnevernstjenestens undersøkelse kom det fram at Mia har vært henvist til Bup ved flere anledninger på grunn av tristhet, depresjon og atferdsvansker. Henvisningene sammenfaller med skoleårene hun påsto at hun hadde vært utsatt for overgrep», skriver barnevernet videre.

Mia er i dommeravhør, men der kommer det lite fram. Saken blir henlagt. Og Mia henvises tilbake til Bup. I løpet av en tiårsperiode blir hun henvist til Bup fem ganger.

Rop om hjelp

Utad er likevel Mia ei jente med flere gode venner. Sosial og omgjengelig. Og omsorgsfull overfor andre. En av Mias nærmeste venninner forteller:

– Jeg kom helt ny, til en liten plass der alle kjente alle og jeg ikke kjente noen. Jeg gikk i 9. klasse og Mia i 8. Men Mia var det lett å bli kjent med. Hun prata konstant og var alltid i bevegelse, høyt og lavt.

Mia var det lett å bli kjent med. Hun prata konstant og var alltid i bevegelse, høyt og lavt

Barndomsvenninne

Venninna opplever at Mia blir misoppfattet og stemplet som ei urokråke:

– Men det er hun ikke. Ikke egentlig. Jeg skjønte vel lenge at det var et eller annet som skurra, at hun slet med noe, selv om det skulle ta litt tid før jeg fikk vite hva det var, sier hun videre.

15 år gammel ringer Mia Barnevaktens nødtelefon og forteller at hun har planer om å ta livet sitt.

– De ba meg gi telefonen til noen andre, men jeg hadde jo ingen andre, forteller Mia.

Adoptivforeldrene er på vei til sommerhuset sitt da de blir oppringt fra Barnevaktens nødtelefon. Mia er igjen hjemme.

– De lurte på om vi visste at datteren vår drev på og skadet seg selv. Vi snudde og kjørte tilbake, men hjemme var alt normalt. Etter kort tid ringte de på nytt. Og plutselig sto både politi og ambulanse på døra hjemme hos oss og vi ble kjørt med politieskorte til Nordlandssykehuset i Bodø, forteller adoptivfar.

«Foreldrene er ikke bekymret for at datteren skal skade seg. Reell selvmordsfare vurderes som liten», skriver legen som tar imot henne på Akuttenhet for ungdom.

– Vi var så klart bekymra men ble litt beroliget etter samtalen med behandleren på Nordlandssykehuset. Hun sa til oss at Mia ikke var en typisk selvmordskandidat, men at selvskadingen var et rop om hjelp. Så vi lærte oss å leve med bekymringa, sier adoptivforeldrene.

På Nordlandssykehuset blir Mia spurt om det er noe vanskelig hun behøver å formidle på tomannshånd. Adoptivfar er med. Mia bare gjentar «jeg skal dø i kveld». Ifølge journalen tar hun legen hardt i hånda, ser henne inn i øynene og hvisker «hjelp». På spørsmål om hva hun vil ha hjelp til, svarer hun ikke. Viser bare tegninger med triste jenteansikter, med skarp gjenstand og bloddråper.

Hun blir skrevet ut dagen etter.

Første møte: Avisa Nordland møter Mia første gang i Salten tingrett i 2017. Her avgjør retten at varetektsperioden skal forlenges.

Første møte: Avisa Nordland møter Mia første gang i Salten tingrett i 2017. Her avgjør retten at varetektsperioden skal forlenges. Foto:

Revystjerna

På ungdomsskolen er Mia klassens revystjerne. Og hun får hun strålende kritikker i rollen som heksas datter i Reisen til julestjernen.

– Jeg hadde bare én replikk: «Det er jeg som er prinsesse Sonja!», men jeg husker at det kom ei jente bort til meg etterpå som sa at moren hennes hadde sagt at jeg stjal hele showet, minnes Mia.

Lokalavisa vier henne stor plass da de omtaler teatergruppas seier i en nordnorsk teaterkonkurranse. En seier som premieres med en tur til Oslo for å spille på Det norske teateret. «Drømmen er å bli skuespiller», sier Mia til journalisten. Men først skal hun avslutte utdanningen som barne- og ungdomsarbeider.

Mia smiler av minnet:

– Det har vært gode perioder også, ikke bare vonde.

En del av pensum på barne- og ungdomsarbeiderlinja på videregående skole er utviklingsteorier. Ifølge adoptivforeldrene er det nå Mia for alvor begynner å forstå hvorfor hun skiller seg ut.

– Men fortvilelsen var nok større enn vi forsto, erkjenner adoptivfar.

– Samtidig strakk hun jo til på mange andre områder, supplerer adoptivmor.

Som 17-åring vinner Mia en nasjonal quizkonkurranse. Premien er en tur til Los Angeles.

– Jeg hadde bestemte meg for at «denne skal jeg vinne», sier hun.

Det er om å gjøre å svare rett. Men også raskest.

– Først vant jeg den som alle kunne delta på, den innledende runden. Så vant jeg den som de seks beste ble plukket ut til.

Mia og adoptivmoren drar til LA. Med lysgrå kåpe og spenne i håret, blir Mia avbildet på stjerna til Sandra Bullock på Walk of fame.

– Hun var i sitt ess. Hadde pakket finkjolen, var på filmpremiere og fikk gå på rød løper med kjente skuespillere, minnes adoptivmoren.

– Det var en bra tur. Jeg fikk se Demi Lovato, sier Mia.

Samme år forsøker hun å ta en overdose med Ritalin.

«Det siste halve året har hun blitt mer aggressiv og kommet med utsagn om overgrep i familien og selvmordstanker», skriver Bup i et journalnotat da Mia er 17 år gammel.

Disse overgrepsanklagene er etterforsket og henlagt.

I henvisningsgrunnlaget skriver kommunelegen at hun mistenker depresjon og psykose, samt beskriver at Mia har snakket med rådgiver på skolen om selvmord.

«Foreldrene har en teori om hvorfor Mia har kommet med utsagn om selvmordstanker og de ser ikke behov for tilbud fra Bup», står det i epikrisen som avsluttes:

«Bup har ikke foretatt noen kartlegging i forhold til depresjon og/eller psykose, da familien ikke ser behov for en slik vurdering».

Adoptivforeldrene kjenner seg ikke igjen i det som står i epikrisen.

Kasteball: Mia faller mellom alle stoler i møtet med kriminalomsorgen og helsevesenet.

Kasteball: Mia faller mellom alle stoler i møtet med kriminalomsorgen og helsevesenet. Foto:

Uønsket

Noe av det første Mia gjør når hun blir myndig, er å spore opp sine biologiske foreldre.

Det viser seg at den historien som adoptivforeldrene har blitt fortalt, ikke er sann. Gjennom adopsjonsbyrået finner nemlig Mia ut at de biologiske foreldrene hennes bor sammen. De har også flyttet fra Romania til Frankrike, sammen med Mias tre søsken. To yngre. En eldre.

– Det tok hun veldig hardt. Mia funderte mye på hvorfor hennes biologiske mor hadde gitt bort nettopp henne. Og hadde nok et håp om å få en slags forklaring. Men det ble ikke sånn, forteller adoptivforeldrene.

Mia tar kontakt med sine biologiske foreldre på Facebook, men fordi de bare snakker rumensk og litt fransk, blir det vanskelig å kommunisere.

– Jeg husker godt den første bursdagen hennes etter det. Hun gikk og ventet på en hilsen som aldri kom, sier adoptivfar videre.

Ifølge Mia selv, var hovedmålet hennes med å spore opp foreldrene å forsikre seg om at de hadde det bra.

– Så var jeg jo veldig nysgjerrig på hvordan de så ut og hvem jeg ligner på. Men ut over det, hadde jeg ikke så store forventninger. Men jeg lurer så klart på hvorfor det var akkurat meg de ga bort, sier hun.

19 år gammel blir hun lagt inn på Nordlandssykehuset i Bodø – for første gang som voksen. Hun ber om hjelp og forteller om depresjoner, lite matlyst, søvnproblemer og at hun hører stemmer. Hun har kuttet seg og har selvmordstanker.

Bare et par dager etterpå har psykologspesialist Sara Pavall sin første samtale med Mia. Det skal bli mange flere.

Pavall husker godt det første møtet. At hun ikke vet helt hva Mia sliter med. At bildet er komplekst og at hun forsøker å nøste i hva problemene hennes skyldes. Hun konkluderer med at Mia har en personlighetsforstyrrelse og etter andre innleggelse at hun har en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Men hun utelukker ikke at det ligger enda flere diagnoser bak.

– Det er vanskelig å forklare nøyaktig hvordan en personlighetsforstyrrelse som er emosjonell utarter seg. Møter du en med denne diagnosen, har du bare møtt én, for symptomene varierer voldsomt, sier Pavall.

Hun sier det helt kort kan forklares med mange personlighetstrekk som til sammen danner et mønster eller en personlighetsstruktur som er uhensiktsmessig.

– Det aller sterkeste kjennetegnet er imidlertid de emosjonelle svingningene, at man er impulsiv og reagerer uten å tenke på konsekvensene. Ofte har man også store problemer i relasjoner med å være nær noen.

Før Mia fyller 20, har altså diagnosene reaktiv tilknytningsforstyrrelse i barndommen og ADHD blitt supplert med en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. I journalene stilles det også spørsmål om hvorvidt hun har en lettere psykisk utviklingshemming.

Man trenger vel ikke være dum i hodet bare fordi man har opplevd mye vondt?

Mia

– Jeg opplevde – og opplever ennå – at diagnosene blir brukt mot meg. Men man trenger vel ikke være dum i hodet bare fordi man har opplevd mye vondt? Det er det jeg føler, at folk tror jeg er dum fordi jeg er syk, sier Mia selv.

Artikkeltags